http://www.abcnyheter.no/files/2009-04/nfi_27275_018596400_1232354065.jpg

(这篇演讲还真够分量，新浪提醒文字超过了该有的字数，只好做两次发了。翻译，粉粉坨，不是我)

Jeg står her i dag, ydmyk av oppgaven vi har foran oss, takknemlig for tilliten dere har vist meg, fullt bevisst de ofre som ble båret av våre forfedre. Jeg takker president Bush for den tjeneste han har ytt vår nasjon, samt den generøsitet og det samarbeide han har vist oss gjennom hele overgangsperioden.

Førti-fire amerikanere har nå avlagt presidenteden. Ordene er blitt uttalt i tider med økende velstand og fredens stille farvann. Men like ofte er eden blitt avlagt mens skyene trekker sammen og stormer raser.

I disse øyeblikk har Amerika fortsatt, ikke bare på grunn av dyktigheten eller visjonen til de som sitter i høye embeter, men fordi vi som folk er forblitt trofaste overfor idealene fra våre forfedre, og tro mot dokumentene som danner vår grunnlov.

Slik har det vært. Slik må det også være med denne generasjon amerikanere.

At vi er midt i en krise, er klart forstått. Vår nasjon er i krig mot et langtrekkende nettverk av vold og hat. Vår økonomi er alvorlig svekket, en konsekvens av enkeltes grådighet og uansvarlighet, men også på grunn av vår kollektive, manglende evne til å gjøre vanskelige valg og forberede nasjonen på en ny tidsalder. Hus og hjem er gått tapt, arbeidsplasser forsvunnet, firmaer er ødelagt. Vårt helsestell er for kostbart, våre skoler svikter for mange; og hver dag bringer ytterligere bevis på at måten vi bruker energien på styrker våre motstandere og truer vår planet.

Dette er indikatorene på krise, slik de fremkommer i data og statistikk. Mindre målbar, men ikke mindre dyp er en uttapping av tillit over hele vårt land – en gnagende frykt for at Amerikas forfall skal være uunngåelig, og at neste generasjon må senke sine målsetninger.

Store utfordringer. I dag sier jeg til dere at utfordringene vi står overfor er reelle. De er alvorlige og de er mange. De kan ikke møtes på noen enkel måte eller over et kort tidsrom. Men vit dette, Amerika – de skal bli møtt.

På denne dag samles vi fordi vi har valgt håp fremfor frykt, enighet om målet fremfor konflikt og strid.

På denne dag kommer vi for å erklære en slutt på de små klagemål og falske løfter, beskyldninger og utslitte dogmer som altfor lenge har strypet vårt politiske liv.

Vi forblir en ung nasjon, men med skriftens ord er tiden kommet for å legge til side barnsligheter. Tiden er kommet for å stadfeste vårt utholdende livsmot, å velge vår bedre historie; å bære frem den kostbare gave, den noble idé som ble overlevert fra generasjon til generasjon: det høytidelige løfte overfor Gud at alle er likeverdige, alle er fri og alle fortjener en sjanse til å søke sin lykke fullt ut.

Når vi bekrefter vår nasjons storhet, forstår vi at storhet aldri er gitt. Det er noe som må fortjeners. Vår reise har aldri gått ut på å søke snarveier eller slå seg til ro med noe mindre. Det har aldri vært noen vei for de forsagte – de som foretrekker fritid fremfor arbeide, eller bare søke fornøyelsen i rikdom og berømmelse. I stedet har det vært de som tar risikoer, de som gjør ting og lager ting – noen av dem er blitt feiret, men oftere er det menn og kvinner som har arbeidet i det skjulte, som har båret oss opp den lange, ulendte veien mot velstand og frihet.

For oss pakket de sammen sine få jordiske eiendeler og reiste over havene på leting etter et nytt liv.

For oss slet de og slo seg ned i Vesten; de holdt ut piskens slag og pløyde den harde jorden.

For oss kjempet og døde de, på steder som Concord og Gettysburg, Normandie og Khe Sanh.

Fortsetter ferden. Om og om igjen kjempet og ofret disse menn og kvinner, de arbeidet til hendene ble slitt, slik at vi kunne leve et bedre liv. De så Amerika som større enn summen av våre individuelle ambisjoner; større enn alle forskjellene fra fødsel eller død eller parti.

Dette er den ferden vi fortsetter i dag. Vi forblir den mest velstående, mektige nasjon på jord. Våre arbeidere er ikke mindre produktive enn da denne krisen begynte. Våre sinn er ikke mindre kreative, våre varer og tjenester ikke mindre etterspurt enn de var i forrige uke eller forrige måned, eller i fjor. Vår kapasitet forblir uforminsket. Men vår tid for å beskytte smale interesser og utsette ubehagelige vedtak – den tiden er med sikkerhet forbi. Fra og med i dag må vi ta oss selv sammen, riste av oss støvet og begynne på ny arbeidet med å gjenskape Amerika.

For overalt hvor vi ser er det arbeid som må gjøres. Tilstanden i økonomien krever handling, rask og modig, og vi vil handle – ikke bare for å skape nye arbeidsplasser, men for å legge nytt grunnlag for vekst. Vi skal bygge veiene og broene, strømnettene og de digitale linjene som driver vår handel og binder oss sammen. Vi skal føre vitenskapen opp til sin rettmessige plass, og utnytte teknologiens muligheter for å kvaliteten og senke kostnadene i helsevesenet. Vi skal utnytte solen og vinden og jorden for å gi drivstoff til våre biler og drive våre fabrikker. Og vi skal forandre våre skoler og universiteter slik at de imøtekommer kravene fra en ny tidsalder. Alt dette kan vi gjøre. Og alt dette skal vi gjøre.

Nå er det noen som stiller spørsmål ved omfanget av vår ambisjoner – noen som hevder at vårt system ikke kan tåle for mange store planer. De har kort hukommelse. For de har glemt hva dette landet allerede har gjort; hva frie menn og kvinner kan oppnå når fantasien kobles med sunn fornuft, og behov kobles til mot.

Det kynikerne ikke forstår, er at grunnen har forandret seg under dem – at de stivbente politiske argumenter som har opptatt oss så lenge, ikke er gyldige lenger. Spørsmålet vi stiller i dag, er ikke om vår regjering er for stor eller for liten, men om den fungerer – om den hjelper familier til å finne jobb med en anstendig lønn, pleie de kan ha råd til, og en pensjonisttilværelse som er verdig.

Der hvor svaret er ja, vil vi fortsette fremover. Hvor svaret er nei, vil programmene bli stanset. Og de av oss som styrer folkets dollar, skal bli holdt ansvarlig for å bruke pengene klokt, forbedre dårlig praksis og drive all vår virksomhet i dagslys – for bare da kan vi gjenreise den viktige tilliten mellom et folk og deres regjering.

Heller ikke er spørsmålet vi står overfor hvorvidt markedet er en kraft for det gode eller det onde. Dets evne til å generere velstand og utvide frihet er uten sidestykke, men denne krisen har minnet oss om at uten et vaktsomt blikk, kan markedet komme ut av kontroll – og at et land ikke kan blomstre lenge hvis det bare gir fordeler til de velstående. Vår økonomis suksess har ikke bare vært avhengig av størrelsen på vårt brutto nasjonalprodukt, men på velstandens rekkevidde; på vår evne til å gi en sjanse til ethvert villig hjerte. Ikke av veldedighet, men fordi den er den sikreste vei til vår felles velferd.

Hva gjelder vårt felles forsvar, avviser vi valget mellom vår sikkerhet og våre idealer. Vår grunnlovs fedre, som sto overfor farer vi knapt kan innbille oss, forfattet et charter som skal sikre lov og rett og menneskets rettigheter, et dokument som er blitt utvidet med generasjoners blod. Disse idealer lyser fremdeles opp verden, og vi vil ikke oppgi dem av hensyn til egne interesser.

Og derfor, til alle folk og regjeringer som følger med i dag, fra de største hovedsteder til den lille landsby der min far ble født: vit at Amerika er enn venn av hver nasjon og hver mann, kvinne og barn som søker en fremtid med fred og verdighet. Vit at vi er rede til å lede, nok en gang.

Husk at tidligere generasjoner sto ikke mot fascismen og kommunismen bare med raketter og stridsvogner, men ved hjelp av solide allianser og sterke overbevisninger. De forsto at vår makt alene ikke kan beskytte oss, heller ikke kan makten gi oss rett til å gjøre som vi måtte selv finne for godt. De visste derimot at vår makt vokser fordi den brukes med tilbakeholdenhet. Vår sikkerhet henger sammen med rettferdigheten i vår sak, styrken ved vårt eksempel, av blandingen av ydmykhet og tilbakeholdenhet.

Vi er dem som fører denne arven videre. Når vi nok en gang er rettledet av disse prinsipper, da kan vi møte de nye trusler som krever enda større anstrengelser, enda mer samarbeid og forståelse mellom nasjoner. Vi vil begynne med å overlate Irak til dets folk på en ansvarlig måte, og vi vil smi en fred i Afghanistan som har vært hard å oppnå. Med gamle venner og tidligere fiender vil vi arbeide utrettelig for å minske den kjernefysiske trussel og vi vil trenge tilbake det spøkelset som heter global oppvarming.

Vi vil ikke unnskylde oss for vår måte å leve på, heller ikke vil vi vakle i forsvaret av vårt eget. Til dem som forsøke å fremme sine mål ved å fremkalle terror og ved å drepe uskyldige, sier vi at vår besluttsomhet er sterkere og at den ikke kan bli brutt. Dere kan ikke innhente oss, vi vil bringe dere til kapitulasjon.

Vi vet nemlig at den mangfoldige arven vi bærer med oss, er en styrke, ikke en svakhet. Vi er en nasjon av kristne, muslimer, jøder og hinduer – og av ikke-troende. Vi er formet av hvert eneste språk og kultur som er blitt hentet fra hvert eneste hjørne av denne jorden. Fordi vi har smakt den bitre smak av borgerkrig og raseskille og fordi vi har kommet ut fra den dystre epoken sterkere og mer forent, derfor kan vi ikke tro annet enn at gammelt hat en gang skal legges bort, at det som skiller stammene en gang skal bli borte, at verden vokser seg mindre og at den felles menneskeheten skal stå frem, og at Amerika må spille sin rolle ved å føre verden mot en ny æra av fred.

Til den muslimske verden; vi søker en ny vei fremover som er basert på felles interesser og gjensidig respekt. Til de ledere rundt i verden som forsøker å så splid eller som bebreider Vesten for de problemer deres samfunn lider under; vit at deres folk vil dømme dere etter hva dere kan bygge opp, ikke etter hva dere kan ødelegge. Til dem som klynger seg til makten gjennom korrupsjon og bedrag og ved å stanse all opposisjon, vit at dere går imot historiens gang. Men om dere er villige til å åpne deres knyttede neve, er vi villige til å strekke ut en hånd.

Til folkene i fattige nasjoner; vi gir det løftet at vi vil arbeide sammen med dere for å få deres gårder til å blomstre og til å skaffe dere rent vann, til å gi mat til sultne mennesker og føde til sultne sjeler. Og til de nasjoner som på samme måte som vår lever i relativ overflod, vil vi si at vi ikke lenger kan koste på oss å være likegyldige til lidelser som finner sted utenfor våre egne grenser. Ei heller kan vi forbruke verdens ressurser uten å tenke på hva det fører til. Dette fordi verden har endret seg, og vi må endre oss med den.

I det vi betrakter den veien som ligger foran oss, husker vi i ydmyk takknemlighet de modige amerikanere som akkurat nå patruljerer ørkener og fjell langt borte. De har noe å si oss i dag, akkurat som de falne helter som ligger på æreskirkegården Arlington hvisker gjennom århundrene. Vi ærer dem ikke bare fordi de er voktere av vår frihet, men fordi de legemliggjør tanken om å tjenestegjøre, et ønske om å finne mening i noe som er større enn de selv. Og nå, i dette øyeblikk, i dette øyeblikk som vil sette sitt preg på en generasjon, er det nettopp denne tanke som må ta bolig i oss alle.

For selv om staten kan gjøre og må gjøre mye, er det til syvende og sist troen og besluttsomheten til det amerikanske folk som vi må forlite oss på. Det er barmhjertigheten som gjør at man tar en fremmed inn i sitt hus når elvedikene bryter sammen, uselviskheten til arbeidere som heller skjærer ned på sin arbeidstid enn å se at en venn mister sitt arbeid; det er dette som vil ta oss gjennom våre mørkeste øyeblikk. Det er brannmannens mot til å løpe oppover en trappegang fylt med røyk, men også foreldres vilje til å fostre opp et barn som til slutt avgjør vår fremtid.

De utfordringene vi står overfor, er kan hende nye. De midler vi bruker for å møte dem, kan være nye. Men de sannheter vi vil bygge på for å lykkes – hardt arbeid og ærlighet, mot og rettferd, toleranse og nysgjerrighet, lojalitet og patriotisme – alt dette er gammelt. Dette er hva som er holdbart. Dette er det som har vært den stille styrken i vår fremgang gjennom vår historie. Hva som kreves av oss, er at vi vender tilbake til disse sannheter.

Hva som kreves av oss, er en ny æra av ansvarlighet, en anerkjennelse på vegne av hver eneste amerikaner om at vi har plikter overfor oss selv, vår nasjon og verden, plikter som vi ikke motstrebende tar på oss, men som vi griper med glede, sikre i den visshet om at det ikke er noe som er så åndelig tilfredsstillende og så bestemmende for vår karakter som å gi alt det vi har til en vanskelig oppgave.

Dette er kostnaden og samtidig håpet ved det å være samfunnsborger.

Dette er kilden til vår trygghet, nemlig vissheten om at Gud kaller på oss for at vi skal forme en fremtid som kan være usikker.

Dette er hva vår frihet og vår tro betyr, hvorfor menn og kvinner og barn fra hver eneste rase og hver eneste tro kan komme sammen til feiring i denne fantastiske alleen og hvorfor en mann som hadde en far som for mindre enn seksti år siden ikke ville ha kunnet gå inn på en lokal restaurant, nå kan stå foran dere og sverge denne aller mest hellige eden.

Så la oss markere denne dagen med å minne hverandre på hvem vi er og hvor langt vi er kommet. I det år da Amerika ble født, i den kaldeste av alle måneder, klynget en liten gruppe med patrioter seg sammen rundt døende leirbål ved siden av en islagt elv. Hovedstaden var forlatt. Fienden rykket fremover. Snøen var flekket av blod. I det øyeblikk da man aller sterkeste kunne tvile på hvordan det ville gå med vår revolusjon, ga vår nasjons fedre ordre om at disse ord skulle leses for folket:

«La verden i fremtiden bli fortalt at i den dypeste vinter, da intet annet enn håp og kraft kunne overleve, da kom by og land sammen for å møte faren, oppildnet av en felles fare.»

Amerika! Når vi nå står overfor en felles fare, i denne vinteren preget av hardhet og besvær, la oss da huske disse tidløse ord. Med håp og kraft; la oss igjen trosse de iskalde strømmer og utholde de stormer som måtte komme. La det bli sagt av barna til våre barn, at da vi ble prøvet, nektet vi å avslutte ferden, at vi hverken snudde eller snublet. Med våre øyne festet mot horisonten og med Guds nåde over oss, bar vi frem frihetens store gave og leverte den trygt til fremtidige generasjoner.